Høstens første medlemsmøte ble holdt i Prøvesal 4 i Den Norske Opera & Ballett med 42 medlemmer til stede.
Vår første gjest var Gakuro Matsui, solist i Nasjonalballetten. Gakuro har vendt tilbake til Nasjonalballetten etter 4 år i Perth i Australia, hvor han var ansatt i West Australian Ballet i 2015, og som solist i 2016.
Han reiste til Australia med permisjon fra Nasjonalballetten, hvor han første gang ble ansatt i 2005, og hvor han var i 10 år før han dro til Australia.
Gakuro begynte å danse da han var 9 ½ år, og allerede som 15-åring dro han til Paris for å begynne på L’Ecole de Danse de l’Opera de Paris. Han var der i 2 år, og det var en tøff tid. Han kunne ikke språket og konkurransen var skarp.
Tilbake i Japan vant han 1. plass i de internasjonale ballettkonkurransene i Saitama og Nagoya i 2000, i 2004 vant han konkurransen v/Det Japanske Ballettkompani og også arbeidsstipend v/Prix de Lausanne, dvs. at han fikk økonomiske midler til å studere 1 år.
Han var fascinert av Bourneville og hans dans, og dro til København for å danse ved Den Kgl. Ballett. Men han følte at han ikke passet inn i kompaniet der, og flyttet fort over til Les Balletes de Monte Carlo. Og derfra dro han på audition i Oslo, og som nevnt ble ansatt her i 2005.
En smilende Gakuro sammen med styreleder Wenche
Vår neste gjest var Knut Breder, leder i Operaens Ballettskole. Ballettskolen startet i 1965, med den erkjennelse at det er viktig å ”produsere egne dansere”. Den er Norges ledende skole for utdanning i klassisk ballett for barn og ungdom fra 6 – 16 år.
Knut begynte som pedagog ved Ballettskolen i 1987, og overtok som leder i 1996.
Pr i dag har Ballettskolen 121 dansere, hvorav 23 gutter. Ballettskolen ønsker å samle guttene tidlig, og å ha dem her i Operaen. De har også et tett samarbeid med Ruseløkka skole hvor det i 2008 ble opprettet en danselinje i Oslo-skolen.
Knut understreket at ballett har sterke tradisjoner i mange land. Vi må finne vår metode og vår plass, og vi ønsker å være et sted mellom den norske idrettsmodellen og den tradisjon vi møter ute – med arbeidsmoral, disiplin og innsats. Vi søker stadig å optimalisere treningen vår og det er tøffe krav, og viktigere og viktigere å begynne tidlig. Vi mener vi gir elevene en god bakgrunn som de vil ha glede av senere i livet selv om de ikke blir ballettdansere.
Vår siste gjest var Cina Espejord som påpekte at hun var i slutten av én karriere og midt i en annen karriere, dvs. ballettdanseren Cina nærmer seg slutten av karrieren, samtidig har hun stor suksess som koreograf.
Og koreografi startet hun med tidlig. Mens hun gikk på Operaens Ballettskole (fra hun var 8 til 16 år) fikk hun lov til å lage sin første elevforestilling. Etterpå reiste hun til ballettskole i Hamburg, hvor hun også skapte forestillinger.
I 2003 begynte hun som aspirant i Nasjonalballetten, og i 2004 fikk hun fast ansettelse.
I 2014 hadde hun sin debut som koreograf på Hovedscenen med ”Ghosts – Ibsens Gengangere” i samarbeid med regissør Marit Moum Aune. En forestilling som fikk Kritikerprisen i 2015. I 2017 hadde Cina regi og koreografi på forestillingen ”Musikkfabrikken” i Oslo Konserthus.
Så i 2019 kom Barokk Bevegelse, hvor hun koreograferte stykket ”How did I Get Where”, og hvor Cina ønsket å gå inn i temaet demens og tap av minne. Et tema hun følte hun måtte ta opp, mye fordi hun hadde en farfar som ble dement. Og som hun sa ”dans egner seg til alt man ikke skjønner”. Hun var selv overrasket over hvor bra det ble, og som vi vet, hun fikk strålende anmeldelser.
Nå i høst er hun på scenen i La Bayadére, og samtidig forbereder hun forestillingen Ghosts som kommer opp igjen i Operaen i januar og som også skal på turné til Hong Kong, denne gangen med ny dansebesetning.
